iPad - kul greie, men trenger jeg den egentlig?

av Hans-Olav Hodøl, Studiekoordinator for medie- og kommunikasjonsstudiene, UiA:


Jeg lånte med meg en av universitetsbibliotekets iPad-er før jul og har brukt den daglig i to uker nå. Førsteinntrykket er absolutt positivt. Det er en morsom liten sak og siden Reynolds Journalism Institutes undersøkelser viser at den store brukergruppen av iPad så langt er høyt utdannede menn mellom 35 og 64, er det vel ikke så rart at jeg har likt det jeg har sett. Det vil si, jeg har ikke oppdaget noe jeg kan gjøre på denne som jeg ikke kan gjøre på enten mobiltelefonen eller PCen så det vil være feil å si at jeg trenger den, men noen sider av min hverdag kan bli lettere - bokstavelig talt.

En lavterskeldings

Noe av det første jeg gjorde etter å ha fått "dingsen" i hus var å legge inn Lisa Børud DVDen og noen andre barnefilmer og så sitte sammen med min snart fire år gamle datter. Det var facinerende å se hvor fort hun var i stand til å navigere på egen hånd. Det forteller meg at bruksterskelen er veldig lav.


Julie våknet om morgenen og det første hun sa var: "Pappa, jeg vil se Lisa Børud"





Den starter opp med en gang og intuitivt skjønner man hvordan man kan komme igang. Men enkelheten har også sin pris. F.eks lastet jeg ned en feil app fra Apples AppStore og måtte søke og lete via Google og diverse forum for å finne ut hvordan jeg skulle bli kvitt denne igjen.

Jeg kjenner også på usikkerhet i forhold til hvor dataene mine blir av. For eksempel kan jeg skrive noen enkle notater ved hjelp av en enkel tekstbehandler, men det finnes ingen lagreknapp og ingen valg for hvor jeg vil lagre det jeg skriver. Både på data og ellers liker jeg ha noen systemer og vite hvor jeg har ting. iPaden (i alle fall med den programvaren som ligger originalt) tilbyr meg ikke noe slikt og jeg må bare stole på at Steve Jobs vet hvor tingene mine er og kan hjelpe meg med å finne de igjen når jeg trenger de.

Nå skal jeg vel også innrømme at jeg er litt mer nerdete enn mange andre, og at det kanskje gjør at jeg har større behov for å forstå dingsenes indre logikk enn hva mange andre har. Tidligere har jeg sett med overbærenhet overfor venner og bekjente som har nærmet seg en datamaskin med frykt og beven overfor denne boksen som "gjør det den selv vil", men i møte med iPaden kjenner jeg litt på noe av det samme. Jeg har ikke lenger den kontrollen som jeg har vært vant til å ha.

Kun for konsumering, ikke produksjon

Dette blogginnlegget skriver jeg - selvsagt - på iPaden, men det blir nok den eneste teksten av slik lengde som jeg produserer på dette soft-tastaturet. Det er bare å slå det fast med en gang. En iPad er for å konsumere innhold, ikke for å produsere. Jeg skriver minst dobbelt så fort på et fysisk tastatur.

Men tilgjengjeld så er den veldig lettvinn å ha med seg, og godt egnet for både lesing av PDF-filer, andre dokumenter så vel som nettsurfing, e-post, spilling og visning av videofilmer.

Om den kan bli en erstatning for skjønnlitterære opplevelser er jeg mer usikker på. Selv om en iPad bare veier ca 700 gram, så blir man ganske sliten av å ligge på ryggen på sofaen og holde den oppe i rett posisjon foran øynene. Jeg er redd det ikke blir så mange sidene lest før behovet for pause melder seg.

Nye medieprodukter

Jeg har også brukt noe tid på å se på iPad-versjonene av VG, ABC News og New York Times med flere. På denne fronten vil det nok skje mye fremover, men allerede nå kan jeg ane at helt nye medieprodukter er i emning. Dette gleder jeg meg veldig til å følge med på fremover. Spørsmålet blir jo selvfølgelig om det går an å finne frem til en forretningsmodell som gjør slike produkter økonomisk drivverdige.

Det er tydelig at mediebransjen håper at lesebrettene, nettbrettene eller hva nå enn navnet blir til slutt, skal ta over for papiravisene. I alle fall er det tanken om utgaver med en definert begynnelse og en definert slutt som i særlig grad skiller f.eks. iPad-tjenesten VG+ fra nett-tjenesten vg.no. Jeg registrerer også at mediehusene er tidlig ute med å varsle at denne tenkningen også impliserer at brukerne må betale for å få utgavene levert til iPaden på samme måte som man betaler for å få papirutgaven levert på døra.

Spørsmålet jeg stiller meg er likevel om lesebrettet egner seg like godt ved matbordet som de gammeldagse avisene. Eirik Newth skriver også i sine refleksjoner rundt iPaden at nordmenns frokostvaner med bringebærsyltetøy og smør kan vise seg å bli en dårlig kombinasjon med den blanke glinsende skjermen :)

Konklusjon

Etter noen få dagers bruk tenker jeg vel at dette er en "dings" som kan gjøre det lettere for meg å ha med meg bøker, dokumenter, filmer etc når jeg er på farten eller når jeg i jobbsammenheng skal i møter eller på seminarer. Som regel handler det jo da om å slå opp i ting jeg har skrevet tidligere eller mottatt fra andre, og lite som jeg selv skal notere.

Det er utvilsomt enklere å ta med iPaden enn en bunke papir eller en "diger" pc. Mobiliteten kombinert med enkel tilgang til epost, nettsurfing og underholdning gjør at jeg nok ser for meg at denne - eller en lignende sak - blir en del av min hverdag fremover. Men kanskje går dagene med smartphone mot slutten, for hvorfor skal jeg bruke tusenvis av kroner på en avansert telefon hvis jeg likevel har med meg lesebrettet og telefonen igjen bare blir noe jeg ringer eller sender sms med?